Vegaøyan Verdensarvsenter

Statsråd
Fylkesmann
Ordfører

Kjære alle sammen!

"Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt, og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Men Hans ville overlate den til Maria, som han akkurat hadde giftet seg med. Kort etter giftet også storebror Erling seg og flyttet til en annen og rikere øy. Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også. Med armlener, som de kunne legge en fjøl over, som hun kunne sitte på, og ha føttene på setet, til hun ble så stor at de kunne fjerne den."

Det er sikkert ganske mange her i forsamlingen – og helt sikkert én - som kjenner til Ingrid på Barrøy: Jenta i Roy Jacobsens moderne klassiker, De usynlige, fra dette landskapet her på Helgelandskysten.

"En øy går aldri under, selv om den skjelver, den er urokkelig og evig, låst fast i selve kloden", skriver Jacobsen. Det er i dette landskapet vi finner mennesker i en stor natur. Der hardt arbeid er den tynne tråden mellom fødsel og død. Mellom hav og himmel, storm og stille, vinter og sommer.

Og det er i dette landskapet – i denne fantastiske naturen – vi befinner oss. Livene våre i dag er svært forskjellige fra familien på Barrøys tid. Norge er et annet land. Likevel: Nordmenn har alltid levd tett på naturen. Vi har levd i, og av det naturen har gitt oss. Den har vært med på å gi oss dagens velstand og rikdom.

Noe av forskjellen mellom Ingrids virkelighet og vår tid, er friheten og mulighetene. Med det følger et spesielt ansvar. Til å ta vare på naturen og på havet. Som egenverdi og som kilde til gode liv – for oss som lever i dag og for de som kommer etter oss. Vi har en forpliktelse til å ta vare på balansen mellom menneske og natur som har eksistert gjennom tusener av år, og til å forvalte området på beste måte.

Da Vega fikk verdensarvstatus i 2004, ble arven og ansvaret understreket på denne måten: "Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen".

I dag, 15 år etter, markerer vi at Vega, som første autoriserte verdensarvsenter i Norge, skal være en storstue for lokalsamfunnet og et startpunkt for besøket i vår felles verdensarv. Gjennom kunnskap kan senteret skape identitet og stedtilhørighet, verdier og engasjement for vår viktige verdensarv. For oss og for dem etter oss.

Og så det som er helt unikt med dette området: ærfugltradisjonen. "Det hellige dyret", som Jacobsen skriver. Det spesielle samspillet mellom fugl og menneske er et unikt eksempel på bærekraftig levemåte. Den ville fuglen som hver vår søker tilflukt hos øyfolket i den sårbare hekkeperioden — og som takk for leie av hus, legger igjen dyrebar dun som kan bearbeides til de mest eksklusive dyner.

Fuglevokterne er de som tar vare på ærfugltradisjonen i dag. Deres familier har gjennom generasjoner bodd ute på øyene, bygd hus og reir for fuglene og beskyttet dem gjennom hekkesesongen.

Vegaøyan Verdensarv er en honnør til kystfolket og fiskerbondens liv, der kvinnene var bønder og fuglevoktere, og mennene stod for fiskeriet. Den er en honnør til de usynlige.
Som ikke er usynlige lenger. Fordi Verdensarvsenteret er med på å verdsette dem, på å gjøre livene deres synlige. For oss, og for en hel verden.

***

Ingrids sønn, Lars, kommer til verden. Ingrids far, Hans, snekrer en stol til ham.

Roy Jacobsen skriver:

"Det ble den fineste stolen på øya. Lik Ingrids, med armlener som det kunne legges en fjøl over, men også med noen utskjæringer i det øverste rygglenet, som lignet kronbladene på en blomst ingen av dem hadde sett før."

Og med det erklærer jeg Vega Verdensarvsenter for åpnet.